Tålmodighet er noe du har i overflod, helt til du faktisk må bruke den. Det er det merkelige fenomenet der du har indre ro nok til å se ketchupen bruke tre år på å nå flasketuten, men klikker i vinkel om en nettside bruker over ett sekund på å laste. Tålmodigheten min virker å være proporsjonal med hvor lenge jeg allerede har lidd. Har jeg først holdt ut tjue minutter i en stillestående bilkø uten å rive ut store hårdotter i ren frustrasjon, er jeg sannsynligvis villig til å

Det sies at kognitiv terapi kan flytte fjell. Men et sted mellom fjerde gastroskopi og tjue år med en magesekk i permanent opprør, har jeg fått mer tro på våt hundepels enn på positivt tankesett. Jeg nekter å tro at det er mulig å tenke seg frisk fra en tarm som oppfører seg som en hissig grevling i en tørketrommel. Kanskje startet det hele med krasjlandingen mellom teori og praksis. Som nyutdannet lærte jeg raskt at en bachelorgrad er skremmende lite verdt uten «relevant erf

For meg virker det helt meningsløst å dra til fjells etter mer snø og vinter når våren – i hvert fall glimtvis – har meldt sin ankomst i lavlandet. Jeg lengter sjelden etter ski og snømåking, og i hvert fall ikke i april. Jeg foretrekker å glede meg intenst over snøen som smelter og været som blir varmere. Jeg gikk derfor ambisiøst til verks og pakket bort både skiutstyr og dunjakker i rekordfart så snart gradestokken viste plussgrader i solveggen. Jeg følte meg som selve def

Når mangelen på hjemmebakt brød blir prekær, bakebollen støver ned og arbeidslysten er som en punktert trillebår, tyr jeg til min trofaste nødløsning: havregryn med melk. «Himmelropende kjedelig!» hører jeg gourmetene rope. Og ja, servert alene smaker det kanskje som våt papp, men her gjelder det å ha et triks eller to i baklomma. Løsningen er å overdimensjonere bærtilsetningen. En solid dose blåbær og bringebær gjør underverker for både smak og humør. Tidligere brukte jeg my

Kroppen min er visst blitt en nasjonalidrett. Jeg er omgitt av selvutnevnte eksperter som overvåker dagsformen min med samme intensitet som en femmil i Kollen. Straks vekta svinger et par kilo, sitter de klare i kommentatorboksene med dype analyser – som om hvert gram avgjorde et OL-gull i estetikk. «Der ser vi Gunhild går friskt ut, men drakta sitter løst i dag! Her må det umiddelbart settes inn mer smør i kostholdet for å unngå slark!» Slark og løse tekstiler må åpenbart un

Vårtegnene strømmer inn over dørstokken hver dag: Gjørmete støvler fylt til randen med sand fra Østvang skole. Samtidig har fuglehunden unnagjort årets første akutt-time hos veterinæren og kan nå «pynte seg» med sting over hele snuta. Takk og pris! Våren har ankommet som en voldelig eksplosjon i pastell – over et landskap som inntil i går minnet mest om en marerittaktig ødemark av hundebæsj og gjørme. Jeg prøver å trekke pusten dypt og se for meg hvordan den skjøre blåveisen,

Jeg «valgte» en usynlig sykdom, men NAV svarer med en helt egen form for selektiv persepsjon. Mens systemet feirer økte stillingsprosenter i regnearkene sine, ligger jeg i et mørkt rom og kjenner på skammen over å være en fraværende forelder. Å leve med en kronisk lidelse som ikke synes, betyr at jeg konstant må føre en utmattende forsvarskrig for min egen tilværelse overfor omverdenen. Jeg glemte tydeligvis å bestille de synlige bevisene – som en gips eller et manglende lem

Er man en gourmetkokk bare fordi man har mestret kunsten å steke et egg uten at plommen sprekker.? Hvorfor kaller jeg meg «hobbyskribent» når den mer profesjonelle betegnelsen «skribent» ikke engang er en beskyttet tittel? Min selvvalgte tittel smaker vitterlig av amatør, men det er nettopp det som er poenget. Jeg er en glad amatør på stadig jakt etter mer kunnskap, og jeg bruker begrepet rett og slett fordi skriving er en hobby – ikke et levebrød. I mitt hode er en skribent

Våren er i anmarsj, og juniors vinterklær henger bokstavelig talt i en tynn tråd. Sesongens siste skidag på skolen er gjennomført, men allerede kvelden før måtte det utføres «øyeblikkelig hjelp» på vinterbuksa for at den skulle overleve en siste økt i snøhaugene på Budor. Dette er ingen billigbukse sydd på en kummerlig fabrikk i Langtvekkistan, men en såkalt kvalitetsbukse kjøpt for altfor mange hundrelapper på et overbefolket shoppingsenter rett før jul. Etter knapt et kvart

Både Vinter-OL og vinterferien er herved historie. Etter noen runder med lynraske kalkuleringer – utført med en sjelden grad av talentløs flid – kan jeg konstatere at Trøndelag selvfølgelig vant OL i år igjen. Når det gjelder hvem som vant vinterferien, er jeg imidlertid mer usikker på regnestykket. Her sitter jeg – den ene halvdelen av et utslitt foreldre-kollektiv – med et ansikt som har fått den karakteristiske fargen til en overvintret kålrot i en mørk kjeller. Hestehalen

Kjært barn har mange navn, og Linnea Dorothea Kokolea kom til oss fra Kattehjelpen Hedemarken høsten 2023. Som en tolv uker gammel kattunge på knappe 1,2 kilo, entret hun stua med en selvfølgelig autoritet og en selvtillit som krevde langt mer plass enn den lille kroppen skulle tilsi. Det ble raskt tydelig at hun hadde et naturtalent for ledelse. Allerede første dag ble våre to hunder resolutt presset ut av sin egen seng, slik at den lille pelsdotten – på størrelse med en mid

Å selge et produkt kan føles som en bønn om mental juling hvis du er vokst opp med et litt for sterkt fokus på både jantelov og bygdedyr. Er du i tillegg introvert og foretrekker å bli skutt i foten fremfor oppmerksomhet, har du et seriøst problem. Havner du først i det uføret at du  må  selge noe, kan disse hindringene forkludre både prosessen og resultatet. Vanskelighetsgraden skyter i været idet produktet blir personlig. Det er én ting å selge kuleis fra en kiosk en varm s